mandag 21. september 2015

Lesvos


Fra jeg ankom Lesvos sent onsdag kveld skjønte jeg hvor forferdelig situasjonen var. Fra taxien min som tok meg over øya, så jeg 2-3 år gamle barn som slitne, vandret sammen med sine foreldre. Inne på de åpne restaurantene satt turistene, og spiste og drakk og sang høylytt, med sovende barnefamilier rett utenfor på gata. Jeg så gråtende folk, folk som manglet armer og ben, foreldre som trøstet sine små barn. Det værste var det lille turisttoget, fullstappa av glade feriereisende som satt og tok bilder av flykningene på gata.

Jeg var ikke forberedt på hvor mange flykninger som kom til øya hver dag. Båtene så ikke ut som båter, men som flytende menneskehauger. Og da de gikk iland, så kom det bare flere og flere ut av båten. Det stoppet aldri. Midt i båten satt barn, babyer, gamle, funksjonshemmede osv. Det var viktig å få de til å være rolige da de gikk iland, for vi fikk også de som tråkket over hverandre i iveren av å være i frihet. I begynnelsen var vi tilsammen kanskje 30 personer som tok imot mellom 1500 og 2500 flykninger hver dag. Vi ringte kystvakta hvis vi så noen fikk motorproblemer eller falt uti havet. Vi hoppet også uti da båtene punkterte nært land og fikk svømt iland både båter og mennesker som falt uti. Egentlig hadde vi bare flaks den uka jeg var der, for akkurat da opplevde vi ingen dødsfall på nært hold. Men hadde en båt med en baby punktert, hadde det vært noe annet. Den minste babyen vi fikk i land var bare et døgn gammel. Klarer ikke tenke på hvordan fødselen kan ha foregått et døgn tidligere.

Vi handlet mat og drikke. For 300 - 400 euro. Flere ganger om dagen. Slik at ihvertfall barna skulle ha mat i magen. Og så delte vi ut tepper inne i byen om kvelden. Der var det 400 - 500 flykninger som ventet på busser som ingen visste når kom, eller om de kom i det hele tatt. Vi dro inn med tepper og liggeunderlag. Men hadde langt ifra nok. Det var sikkert 30 - 40 småbarnsfamilier, og vi hadde kanskje 10 tepper. Folk stimlet rundt meg og ba på sine knær om å få tepper. Jeg måtte gå rundt til hver enkelt familie og finne ut, hvem som trengte det mest. Da jeg hadde igjen bare ett teppe, kom en liten gutt på ca 5 år og sa: "Please, can you help my sister. She is only 2 years old". Jeg ble med han bort til familien, og så at hun lå i t-shirt på en steinvegg under et tre. Men samtidig hadde jeg sett tre små barn på andre siden av veien, som også trengte teppe. I og med at de var tre så måtte jeg gi dem teppet, og det var med tårer i øynene jeg forklarte gutten. "I am so sorry" var alt jeg kunne si. Det var det værste. Det å ikke kunne hjelpe nok.

Kvelden etter hadde vi fått tak i nødtepper nok til alle familiene og dro og delte ut. Jeg fant også teppet som lillejenta mi hadde da hun hadde vært baby over en liten 2 åring i byen. Det var så utolig fantastisk å se det teppet over den lille jentekroppen. Det var en god kveld.

Kvelden etter fikk vi ikke lov til å dra inn til byen. Da fikk vi beskjed om at lokalbefolkningen hadde gått til opprør fordi vi hjalp flyktningene. Vi kom til å bli arrestert. Så da jeg traff en gjeng unge, syriske menn, så ga jeg dem en bærepose med nødtepper og kjærligheter og ba dem dele ut til barnefamiliene inne i byen. Og dermed brast jeg i gråt, og forklarte at jeg kom til å bli arrestert. De holdt rundt meg og sa: "Thank you for caring so much about us".

Flere og flere båter kom. Noen var lykkelige og kysset bakken da de kom iland. Andre tok bilder av seg selv og sendte til familien, slik at de skulle slippe å bekymre seg mer. Nå var den farligste delen av reisen unnagjort. Andre var i fullstendig sjokk. Den tyrkiske kystvakten hadde prøvd å lage bølger med båten sin for å få de til å falle i vannet. Noen båter var også blitt skutt på av kystvakten. Ei lita jente jeg fikk iland, klamret seg til meg, og ville ikke slutte gråte. Jeg sto å bysset henne ihvertfall i et kvarter. Til slutt hjalp det å få en juiceboks og ei lita dukke med rosa hår. Og pappa da selvfølgelig. Mange snakket lite engelsk, og det var vanskelig å få med seg hva de har vært gjennom. Men ofte ga de oss ting for å vise sin takknemlighet. En liten gutt ga meg mandlene han hadde hatt i lomma si under båtturen. En annen ga meg den siste fylte kjeksen sin. De kysset oss og tok oss i hendene og kalte oss venner. Da de dro vinket de og kysset ut i lufta etter oss. Aldri før har jeg følt meg mer til nytte. Denne turen er den beste og den værste jeg har hatt og som flere av oss sa da vi var der: Dette er identitetsskapende. Man går ikke forbi mennesker uten å bry seg igjen!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...